Nylig slapp AI Futures Project — teamet bak det mye omtalte AI 2027 — sitt motbilde: Plan A. Der AI 2027 endte i enten utslettelse eller total maktkonsentrasjon, er Plan A et bevisst positivt scenario. Kjernen er en brems: USA og Kina blir i 2029 enige om ikke å kappløpe mot superintelligens, all AI-forskning gjøres offentlig, dusinvis av selskaper i mange land får ta igjen fronten, og verden går inn i det forfatterne kaller gjensidig sikret compute-ødeleggelse. Man skalerer innenfor menneskelig nivå til 2035, tar en pause på topp-ekspertnivå, og slipper løs mot superintelligens først i 2040. Derav tittelen.
Det er et uvanlig hederlig dokument. Forfatterne sier rett ut at det er en anbefaling forkledd som scenario, ikke en prognose, og de utsetter sin egen plan for nettopp den granskingen de etterlyser hos andre. Derfor er den verdt å ta på alvor. Og min innvending er ikke at planen er for optimistisk om intelligensen. Den er at den bremser feil kurve.
Bremsen er ikke en prognose
Det er lett å lese 2030–2040 som en påstand om at intelligensen utvikles langsomt. Det gjør den ikke. Den langsomme banen er en påtvunget brems. Uten avtalen har forfatterne fullt automatisert AI-forskning allerede i 2030 og superintelligens ved utgangen av samme år; en av dem tror at virkeligheten går enda raskere enn scenariet. På det punktet er de og den eksponentielle kurven vi beskrev i Hver syvende måned stort sett enige.
Den bærende — og minst utredede — forutsetningen ligger et annet sted. Plan A forutsetter at den fysiske, industrielle utrullingen følger kognisjonskurven tætt: robotparken vokser fire ganger i året, to milliarder roboter er på plass i 2036, en ”industriell eksplosjon” der roboter bygger fabrikker som bygger roboter. Det er der jeg nøler. Kognisjon og atomer lyder ikke samme lov.
Overhenget
Kognisjon er billig, kopierbar og har marginalkostnad null. Atomer har det ikke. Altså glir de to kurvene fra hverandre — og asymmetrien er domeneavhengig. Det som er kognisjonstungt og atomlett akselererer, kanskje raskere enn Plan A antar: cyber, påvirkning, finans, forskning, og fremfor alt AI-utviklingen selv. Det som krever atomer henger etter: robotikk, produksjon, kraftnett, bygg.
Vår egen bevakning viser begge halvdelene samme uke. JadePuffer — den første helt autonome ransomware-kjeden, fra innbrudd til kryptering uten menneskelig hånd — er allerede her. Samtidig teller de ledende humanoidselskapene fortsatt sine roboter i titusenvis: norske 1X oppgir kapasitet for ti tusen hender i året, kinesiske Zeroth tretti tusen ordrer. Steget derfra til Plan A sine to milliarder roboter i 2036 krever at den globale flaaten vokser hundretusenfoldig på et tiår. Det går an å skrive inn i en modell. Det er noe helt annet å støpe det i betong, kobber og tillatelser.
Det er den industrinære innvendingen i et nøtteskall: den som noen gang har bygget et anlegg vet at ledetider, leverandørkjeder og tillatelsesprosesser ikke følger Moores lov. En armé av genidesignere løser ikke mangelen på transformatorer.
Fysikken begrenser også intelligensen
”Intelligens rask, atomer langsom” er likevel for rent. Kognisjonskurven strupes selv av fysikk. Illustrasjonen sto i vårt eget fløde i uken: SK Hynix’ største utenlandske USA-notering noensinne, bygget på at selskapet kontrollerer det meste av verdens HBM-minne — den flaskehalsen hele AI-utbyggingen nå sitter fast i. Og HBM er bare det første leddet: kraft, kjøling og nettilkoblinger følger etter i samme kjede. Compute, energi og fabrikker knytter kurvene sammen på infrastrukturnivå selv når de frikobles på utrullingsnivå. Man kan ikke tenke seg forbi et kraftunderskudd.
Den regulatoriske friksjonen — dobbeltegget
Plan A forutsetter også en nærmest friksjonsfri institusjonell tilpasning: nye skattekoder, markeder for utslippsrettigheter på roboter og compute, en borgerutbetaling, spesielle økonomiske soner — alt reist på to, tre år og koordinert av et globalt konsortium. Hold det opp mot virkeligheten. EUs AI-forordning tok årevis å forhandle. Norges KI-lov er fortsatt under behandling. FN samlet nylig 193 land til sin aller første globale AI-dialog. Reguleringen beveger seg på en annen tidsskala enn scenariets institusjonelle spurt.
Og friksjonen er dobbeltegget. Er reguleringen så treg som den pleier å være, blir selve avtalen — som jo er det største regulatoriske megaprosjektet i hele planen — enda mindre sannsynlig. Man kan ikke påberope seg institusjonell treghet mot robotutrullingen og samtidig anta den bort for avtalen.
Hvorfor asymmetrien endrer risikobildet
Her biter poenget. Hvis kognisjonen kommer først og atomene sist, kommer Plan A sine beroligende deler langsomt — den ordnede, brede, distribuerte utbyggingen som skal spre makten — mens de skremmende delene kommer tidlig. Maktkonsentrasjon, cyberangrep, storskala påvirkning, design av nye våpen: ingenting av det krever roboter. Det krever bare billig, overmenneskelig kognisjon. Overhenget gjør altså risikobildet verre i akkurat den enden der scenariet vil trygge oss. Det snur hele dramaturgien: det farlige ankommer før det trygge, ikke etter.
I våre egne scenarier
Oversatt til vårt eget rammeverk er Plan A i praksis en iscenesatt Deling — et bevisst forsøk på å spre AI bredt — som forutsetter bort Friksjon. Men Friksjon, både fysisk og regulatorisk, er ikke en forstyrrelse i marginen. Den er variabelen som avgjør utfallet. Et scenario som vil bremse riktig kurve, må begynne der, ikke anta den bort.
Den nordiske stolen
En siste sak, for oss. Plan A er en fortelling om to makter. USA og Kina forhandler; ”resten av verden” får 45 prosent av robot- og compute-kvotene som en ettertanke, fordelt på atommakter og land med brikkefabrikker. Sverige nevnes ikke. Norge heller ikke.
Spørsmålet blir derfor: hvor sitter en liten, høytillitlig, EU-regulert, energitæt europeisk periferi i et compute-duopol? Sannsynligvis ikke ved forhandlingsbordet — men midt i verdikjeden. Datasentrene i Narvik, Luleå og Boden. Kraften. HBM-minnet vi eier en bit av gjennom oljefondet. Den europeiske fysiske AI-en som norske 1X viser går å bygge i toppklasse. Det er ikke makt til å dele ut universet. Men det er en posisjon, og den forvaltes best med åpne øyne og proporsjon — ikke med troen på at vi enten vinner kappløpet eller står helt utenfor det.
Fristelsen, igjen
Plan A sin største fortjeneste er holdningen: å våge å skrive ned en detaljert plan og la den bli gransket. Dens største svakhet er antakelsen om at atomer og institusjoner lyder samme eksponential som bitene. Fristelsen — for å låne fra Prognosens fristelse — ligger ikke i å gjette feil årstall. Den ligger i å tro at den fysiske verden og dens regler skalerer som programvare. Det gjør de ikke. Og det er i gapet mellom dem, i overhenget, at det kommende tiåret faktisk vil bli avgjort.